Steve Jobs forlot oss for 14 år siden, i dag. Jeg skrev en lovtale for ham i BusinessWeek på den tiden, med fokus på NeXT-årene. Med sitt livs sang for alltid vevd inn i Apples stoff, hviler Jobs med den sublime tilfredsstillelsen av symbolsk udødelighet. -------------------------------   Jobs bok, en lignelse om lidenskap   Steve Jobs var intenst lidenskapelig opptatt av produktene sine, og utstrålte en smittende entusiasme som strakte seg fra en-til-en rekrutteringspitcher til demagogi i auditorieskala. Det hele kom så naturlig for ham fordi han var forelsket, levde en Shakespeare-sonett, med tragiske vendinger, en ulykkelig epoke i eksil, og til slutt den triumferende gjenforeningen. På det personlige og bedriftsmessige nivået er det arketypen på Hero's Journey som ble overdrevet.   NeXT-årene var tortur for ham, da han ble tvangsfremmedgjort fra sin sanne kjærlighet. Når vi gikk turer, eller hvis vi hadde en kort stund i gangen, ledet han samtalen til et klagende spørsmål: "Hva skal Apple gjøre?" Som om han var i eksil på Elba, ønsket Jobs alltid å reise hjem. "Apple burde kjøpe NeXT." Det virket opprørende for meg på den tiden; hvilken administrerende direktør i Apple ville noen gang invitert Jobs tilbake og forventet å beholde jobben lenge?   Macintoshen på skrivebordet hans på NeXT hadde den stripete Apple-logoen stukket ut, et minne om angst skrapt dypt inn i plast.   NeXTSTEP-operativsystemet, objektorienterte rammeverk og Interface Builder var vakre produkter, men de satt fast i det Jobs anså som fotgjengervirksomheten til IT-salg for bedrifter. Å selge var kjedelig. Hvor var massene? Steforeldrene til NeXTSTEP solgte til en mengde mugglere. Magien virket feilbrukt. ….   (Full tekst: Parsimony   Jobs var mesterarkitekten bak Apples design. Ofte kritisert for anfall av mikrostyring og estetisk aktivisme, akselererte Steves spartanske følsomhet overgangen fra maskinvare til programvare. Ved å dematerialisere brukergrensesnittet langt foran hva andre trodde var mulig, var Apple i stand til å flytte rotet av knapper og maskinvare til det fleksible og mye mer lukrative domenet av programvare og tjenester. Den fysiske tingen ble minimert til bare et fartøy for kode.   Igjen, dette falt naturlig for Jobs, siden det var slik han levde livet sitt, fra sparsomme møbler hjemme, til sartorial enkelhet, til hans krig mot knapper, fra musen til tastaturet til telefonen. Jobs følte en instinktiv uro fra den visuelle støyen av ufullkommenhet.   Da Apple først demonstrerte musen, kunne ikke Bill Gates tro at det var mulig å oppnå så jevn sporing i programvare. Det var sikkert en dedikert maskinvareløsning inni.   Da jeg inviterte Jobs til å ta litt tid borte fra NeXT for å snakke til en gruppe studenter, satt han i lotusstilling foran min og imponerte oss i tre timer, som om han ledet en seanse. Men så spurte jeg ham om han ville signere Apple Extended Keyboard mitt, hvor jeg allerede hadde signaturen til Woz. Han brøt ut: «Dette tastaturet representerer alt ved Apple som jeg hater. Det er et slagskip. Hvorfor har den alle disse nøklene? Bruker du denne F1-tasten? Nei.» Og med bilnøklene lirket han den av med en gang. «Hva med denne F2-nøkkelen?» Av gårde dro de alle sammen. «Jeg forandrer verden, ett keyboard om gangen,» konkluderte han med en roligere stemme. ----   Det var skremmende å reflektere over en så stor mann, fra et raffinert sett med eksponeringer ... men han var min barndomshelt, og jeg overbeviste ham om å la meg studere lederstilen hans mens jeg var en beskjeden ansatt i NeXT. Likevel lurte jeg på om jeg fanget essensen hans i de årene i eksil fra Apple. Så jeg ble gulv da BW-redaktøren skrev tilbake "Jeg synes dette stykket er noe av det beste jeg noen gang har lest om Steve." :))